Registrert: Oct 2004
Vokste opp i: Sovjet, Irak, Spania, Norge
Innlegg: 2

Flerkulturell oppvekst - TCKs og innvandrere

Hei,
Legger ved noe jeg skrev/ gjorde i forbindelse med en eksamen. Tenker det kan være interessant for flere å ta del i. (Jeg gjør oppmerksom på at dette (selvfølgelig) bare viser en del av de "portretterte", og at alle har godkjent innholdet for egen del.)

OBS!Jeg må legge det ut i to deler/ innlegg pga. lengden.

* * * * *


Den røde tråden
– fire miniportretter om erfaringen med flerkulturell oppvekst

Det er mye snakk om integrering og kulturelle forskjeller, og da gjerne på et nasjonalt grunnlag, i dagens norske samfunn. Vi har alle ulike oppvekster, og omstendigheter i og rundt oppveksten bidrar til de miljøvalgene og interessevalgene vi gjør. Likeså preger oppveksten personlige forhold og syn på verden og en selv, i det kulturen sier noe om forventninger og bånd innenfor en gruppe mennesker.
TCKer har i oppveksten pendlet mellom flere kulturer fordi en eller begge foreldrenes virke har krevd det, gjerne i den norske offentlighetens tjeneste.
Strengt tatt er også annengenerasjons innvandrere TCKere, men det var de som reiste rundt i verden med foreldre på forskjellige arbeidsoppdrag sosiologen Dr. Ruth H. Useem (USA) begynte å interessere seg for på 1950-tallet. (Hun bodde i India som forsker med mann og barn, og ble klar over den situasjonen barna var i. Siden 1960-årene har hun interessert seg for og forsket rundt den gruppen mennesker hun kom til å kalle nettopp Third Cultural Kids.)
Annengenerasjonsinnvandrere lever også i møte mellom to ofte veldig forskjeller kulturer: den foreldrene og andre av deres landsmenn har tatt med fra sitt opphavsland, og den de møter i omgangen med det norske samfunnet.
Susan, Heidi, Marianne og Richa er fire kvinner som på hver på sin måte har erfart en flerkulturell oppvekst, og funnet gode måter å leve med sin bakgrunn. De har gjort erfaringer i noen tilfeller ligner hverandres, andre ganger er de mer individuelle. Alle er bevisst den kulturelle påvirkningen i livene deres. Susan kom som 8-åring fra Kenya til Norge. Heidi Westborg Steel og Marianne Bach Volle har erfaringer som TCKere. Richa Chandra er av indisk avstamming, vokst opp i Norge.

Tilpasning
Susan arbeider daglig som frivillig på Afrikan Youth in Norway og går ellers på skole. I det store og hele føler hun at erfaringene hun har hatt som flerkulturell har vært mest positive, både i forhold til det norske samfunnet og det afrikanske miljøet hun kjenner.

Men det var perioder i barndommen da Susan syntes bakgrunnen hun hadde var vanskelig. Foreldrene ville for eksempel ha beskjed i god tid, opptil flere måneder i forveien, når det gjaldt tilstelninger som bursdager og leirskole. Susan fikk være med når det kom til stykket, men det ble en påminnelse om at hun hadde en annen bakgrunn enn de født og oppvokst i Norge.

- I dag sier de at jeg må gjøre som jeg vil. For eksempel, med hensyn til giftemål vet jeg at de gjerne hadde sett at jeg gifter meg med en afrikaner, men det er jeg selv som bestemmer. Og jeg er sta!, sier hun.

Afrikan Youth

Susan blir stadig daglig minnet på at hun er ”annerledes”, men synes det spiller mindre og mindre rolle. Hun føler allikevel at hun må passe på hva hun gjør og hvor hun går, og har lært å tilpasse seg forskjellige sosiale forhold. Susan er kristen og det preget mye av barndommen og omgangskretsen hennes. Barna hun møtte i kirken var ofte de hun lekte med i fritiden. Hun kjente også mange muslimer før hun ble med i African Youth, men var aldri tilstede på de sosiale sammenkomstene deres.

- Jeg har både norske og afrikanske venner. Sammen med norske venner er det en side av meg som kommer fram. I det afrikanske miljøet er det andre sider som kommer fram, og visse skikker jeg forholder meg til. Blant annet er det veldig viktig å ta hensyn til de eldre.

- På Afrikan Youth er det spennende å møte andre afrikanske kulturer, for eksempel den karibiske og se at vi alle er forskjellige, og vi aksepterer det. Dessuten lærer jeg mer om min egen bakgrunnen, som det har blitt viktig for meg å finne tilbake til. Mange jeg kjenner, inkludert meg selv, føler at for å tilpasse oss norske forhold har det vært nødvendig å legge vår egen kultur til siden. Akkurat nå handler hverdagen for meg veldig mye om det afrikanske, sier Susan og virker fornøyd.

- Når jeg hører nordmenn som har bodd i utlandet, for eksempel Spania, si at det er vanskelig å komme tilbake til Norge – ”nå er det på’n igjen” - synes jeg det er en rar reaksjon, utbryter Susan.
- De reagerer mer enn innvandrere på å skulle forholde seg til og tilpasse seg den norske kulturen. Men de har jo opplevd mye annet og gått glipp av en god del av utviklingen i Norge.

”Skifter kultur i døra”

Heidi Westborg Steel er én nordmann som bodde mange av oppvekstårene utenfor Norge. Ti år. I dag er hun styrer i interesseorganisasjonen for TCKere i Norge, Norut. Barndommen har bidratt til hennes nåværende engasjement:

- Foreldrene mine jobbet for NORAD og Redd Barna. Det hendte at bistand- og organisasjonsarbeid ble snakket om hjemme. Selv om det er begrenset hva en 12-åring får med seg, har jeg fått forståelse for en del prinsipper fra samtalene rundt middagsbordet. Men i jobbsammenheng har nok senere studier i Organisasjon og ledelse og U-landsgeografi vært vel så viktige.

Hun jobber i dag som ansvarlig for norsk Blå Kors’ utviklingsprosjekt i Afrika. I våres var hun blant annet på en jobbtur til Lesotho der hun møtte lokale arbeidere. Heidi kjenner egentlig et sterkere bånd til den Asiatiske kulturen – fra opphold i Bangladesh, Sri Lanka, Nepal og India – enn til den Afrikanske. Men med fire år i Zambia som barn mener hun å ha en ekstra varhet i forhold til de menneskene og den kulturen hun møter i Afrika.

Kombinasjonen av egne barndomserfaringer og nåværende engasjement har ført med seg noen tanker om fellestrekk mellom de fastboende og de reisende ”kulturpendlerne”:

- Norut har tidligere hatt kontakt med Loveleen Kumar (nå Brenna). Hun fortalte hvordan hun ”skifter kultur i døra”: Idet hun går over dørterskelen til hjemmet blir hun indisk, når hun går ut døra og entrer det norske samfunnet blir hun norsk. Noen TCKere opplever også dette. Skiftene mellom kulturer er noe TCKere og de med innvandrerbakgrunn deler. Det gir en felles plattform. Annerledesheten er også noe vi deler. TCKere kjenner seg ofte som usynlige innvandrere. Vi skjønner hvordan en må se med forskjellig type øyne. Barna av innvandrere er jo også en gruppe TCKere, mener Heidi.


Å møte utfordringene
Heidi mener bevisstheten betyr mye for hvordan en TCK’er takler utfordringene som ligger i den delte bakgrunnen.

- Det er viktig at en verdsetter annerledesheten. Da er tankegodset en har med seg vesentlig. Har en forventninger om likhet kan det være vanskelig å sette pris på det spennende ved forskjellene. Mange TCKere ser verdier på en litt annen måte enn nordmenn flest gjør. Jeg tror det er viktig å finne måter å få frem dette på.

Heidi forteller at styret i Norut har interessert seg noe for paralleller mellom nordmenn med oppvekst i utlandet og annengenerasjons innvandrere. Imidlertid har manglende ressurser og et styre basert på frivillighet fra fulltidsarbeidende, har bidratt til at lite har blitt gjort for å se nærmere på dette. Det er dessuten blitt gjort lite undersøkelser om nordmenn oppvokst i utlandet. Barne- og familie departementet satte før nyttår i fjor av midler til å se nærmere på denne gruppen i samarbeid med blant annet andre departementer.





Se neste innlegg hvis du fortsatt er interessert!...

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget