Registrert: Sep 2001
Vokste opp i: Kamerun, Norge og Tanzania
Innlegg: 147

Misjonene legger ned sine skoler

Vårt Land hadde et oppslag 29/10 med en oversikt over skolene som de ulike misjonene hadde. Flere var lagt ned de siste årene, noen var i ferd med å legges ned, og det var nesten ingen som hadde internat lenger.
Se oppslaget:
http://www.vl.no/apps/pbcs.dll/article?AID=200441029011

Noen ledere innen misjonene kommenterer kort hvorfor det er blitt slik, i hovedsak p.g.a. nedgang i antall misjonærer, men også p.g.a. økt innsikt hva atskillelse fra foreldre har å si for barna, særlig de minste.

NORUTs leder Heidi Westborg Steel har noen kommentarer på slutten av oppslaget, og problematiserer at små desentraliserte skoler/hjemmeundervisning kan gi svært små nettverk for barna.

Her er tema vi kan invitere til menigsutveksling om, her på NORUTs sider. Har du noen synspunkter?

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Oct 2001
Vokste opp i: India - Shillong/Kotagiri
Innlegg: 77

MISJON MED SKOLEPROBLEM

Misjonsselskapene har drevet skoler for ansattes barn i mange år. Det faglige utbyttet fra skolene har vært gjennomgående bra, mener jeg.
En takk til enkeltpersoner for deres innsats på området, vil jeg gi uttrykk for på egne vegne.

Men internatopplegget for elevene har vist seg å gi uheldige effekter på tross av sine gevinster også. Kritikk mot ordningen har resultert i at internatene nylig er lagt ned i tur og orden.

Skoletilbudet skulle imidlertid bestå med undervisningsbygg som før, og med utprøving av nye desentraliserte eller nettbaserte suplement.
Nå tvinges man imidlertid til helt å kvitte seg med skolene, av økonomiske grunner. Antall elever går drastisk nedover.
Utgiftene står rett og slett ikke i forhold til inntektene.

Er det en sørgelig utvikling?
Hva er det som skjer?

Tallet på misjonærer går ned. Dermed avtar også antall misjonærbarn som potensielle skoleelever.
Det er sikkert flere grunner til det. Men hvis en av grunnene er at mennesker nå vil tenke mer nøye over hva som kan være til barns beste før de drar utenlands som misjonærer, er ikke det noe negativt etter min mening.
Misjonen har jo operert etter et imperativ først og fremst: GÅ UT og gjør alle folkeslag til (kristne) disipler!
Så kom omsorgen for egne barn der etter. Hvis BARNET nå derimot settes i fokus, vil jeg applaudere det. Hva er barnets beste? Det spørsmålet bør være rettesnor for alle foreldre.
Å tro at Gud skal ta hånd om barna hvis man bare blir misjonær, er ønsketenkning og en ansvarsfraskrivelse. Skal misjonen (fellesskapet) ta seg av barna, har vi sett at det heller ikke uten videre blir vellykket.

Hva slags skoletilbud bør barnet mitt få? Skal vi holde oss til Norge? Kan det være bra i utlandet? Bør man satse på integrering lokalt eller ikke? Hvor viktig er norsk språk og kultur kontra annen identifisering for barnet? Hvilken framtid ser vi / ønsker vi å gi barnet? Hvor står vi selv i fremtidsbilledet? Dette er spørsmål man bør stille seg og gjerne drøfte med andre.
Noen felles fasit finnes neppe. Men de dårlige erfaringene som er gjort bør man lytte til og ta seg i akt for å gjenskape.
Oppvekst utenlands behøver ikke være noe verre enn i Norge. Men hvorfor vil vi reise utenlands? Det bør tenkes igjennom.

Alt er ikke idyll i Norge heller. Vantrivsel, mobbing, gruppepress kan medføre at foreldre må vurdere å flytte eller gi barnet tilbud om en alternativ skole for eksempel.

At små skoler, avsidesliggende eller snevre miljø i seg selv innehar mindre potensiale til sosial nettverksoppbygging er også rett. Kanskje blir det en hemsko for noen.
Men mange barn og unge bruker i dag internett for å søke kontakt med andre mennesker og finne fram til nye stimuli på bred basis. Det blir da ofte et sjansespill med prøving og feiling.
En grunnleggende trygghet er viktig å eie, et godt utgangspunkt i livet. Der har foreldre og lokalmiljø fremdeles stor betydning.

Overskrift i avisen Vårt Land hevder at ”Skoler for misjonærbarn forsvinner”. Hva mener andre om det?

Har norske skoler i utlandet en berettigelse? Det synes jeg det er verdt å stille spørsmålstegn ved.
Vi kan jo også spørre hvorfor pakistanske eller somaliske eller koranskoler ikke skulle være likeså aktuelle å etablere i Norge?

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Oct 2001
Vokste opp i:
Innlegg: 19

Misjonens skoler, miljø og nettverk

Jeg leste oppslaget i Vårt Land med stor interesse. Og jeg skjønner at redaksjonen i Norut gjerne kan tenke seg en diskusjon på nettstedet. Bra! Da hiver jeg meg på. Andreas har et innlegg med både ris og ros, og det hører sikkert med.

Såvidt jeg skjønner begrunnelsen bak nedleggelsene flere steder, så er det først og fremst at det er færre barnefamilier ut nå enn før. Da sier det seg selv at behovet for egne norske skoler blir mindre. Dernest, så koster det jo svært mye å holde slike skoler. Mao. man ser seg om etter andre alternativer og det betyr nasjonale eller internasjonale skoler, eller rett og slett hjemmeundervisning med hjelp av nettskole.

Jeg tror mange har hatt gode opplevelser med å bruke internasjonale skoler. Det er ofte gode skoler, høy kvalitet, og et større og interessant miljø. Overgangen til Norge kan bli kritisk avhengig av når man kommer hjem, dvs. hvilket trinn eleven er på. Og selvsagt hvor godt norsken er ivaretatt ute. Og det opplever vel de fleste som en nøkkel. Nettskolen kan hjelpe her, men det erstatter nok ikke et mer levende språkmiljø. Kanskje må man bare innse at overgangen kan bli litt tøff, og svelge det som en bismak i forhold til de mange fordeler et opphold på internasjonal skole innebærer.

Når det gjelder nasjonal skole, vil jeg tro at det er veldig forskjellig hva som er mulig å gå inn i. I Japan har noen brukt japansk barneskole på småskoletrinnet, men det er nesten helt avhengig av at man har fått gått litt i barnehage først slik at språket sitter. Ellers kan jeg ikke tenke meg at det er mulig. En annen sak er at systemet ofte er så forskjellig at det nesten er utelukket av den grunn. Overgangen til Norge kan bli ganske vanskelig.

Norsk skole har den fordel at den faglige overgangen blir langt mindre. Men det som ofte blir litt vanskelig når vi kommer tilbake til "hjemlandet" er jo ikke først og fremst det faglige, men ting som går på miljø, referanser, koder osv. Nå tror nå jeg at mange skoler ute har vært flinke til å holde seg ajour og forberede elevene på hjemkomsten. Likevel går det ikke alltid like bra. Men hvis de norske skolene blir altfor små, blir miljøet trangt og lite utviklende. Kanskje en kombinasjon av internasjonal og norsk skole ville være det ideelle.

Så var det internat-debatten. Den er lang og komplisert. Og her er tiden det gjelder, eller skal vi si den perioden vi tenker på når vi snakker om internat-situasjonen ganske avgjørende. Folk er barn av sin tid. Det er tross alt stor forskjell på 50-60-årene og 80-90-årene. Det er også stor forskjell på hvilke land det dreier seg om tror jeg. F.ex. kommunikasjonen. Hvor ofte var barna hjemme? Hver helg, annenhver helg, eller bare en eller to ganger i semesteret? Det blir en kjempeforskjell når man skal vurdere selve internatet. Dessuten har det skjedd en stor endring i vårt syn på barn, eller rettere sagt, hvilken betydning trygghet og nærhet til foreldrene har. Det gjelder jo særlig i småskolealderen. Vi er alle barn av vår tid. Tenk på internater i Nord-Norge og den debatten. Såvidt jeg har skjønt har misjonene tatt konsekvensen av det som har kommet fram, og desentralisert mye av undervisningen for de minste, også der hvor internat har vært opprettholdt. Det høres klokt ut. Iallefall hvis barna der de bor har et godt nærmiljø, lekekamerater osv. Ellers kan jo det også bli svært lite og trangt.

Jeg tror at mange i likhet med meg selv opplevde internatet som et trygt nettverk, som ga muligheter til utvikling, og godt vennskap. Noe som har betydd mye også senere etter hjemkomst til Norge. Selvsagt kunne det være tider hvor savnet etter mor og far var sterkt. Og der reagerte vi jo svært forskjellig. Men da mener jeg at det er opp til foreldrene og til arbeidsgiveren å legge til rette for endringer om nødvendig. Mange som har jobbet på slike skoler/internater har gjort en kjempejobb, har gitt mye av seg selv og betydd mye for ungene.
Jeg mener nok at det er foreldrene som til syvende og sist har ansvaret, selv om de tidligere ikke så noen annen løsning og prøvde så godt de kunne å gi av nærhet og trygghet når de kunne. Noen vil påstå at barn ble ofret på misjonskallets alter. Der følger ikke jeg med. Det kan ha vært tilfelle for noen og i tidlige perioder, men for de fleste tror jeg ikke det ble opplevd slik.

Jeg ser foreløpig ingen ideell løsning, men for trange miljøer er ikke gode. Derfor blir det vel en eller annen kombinasjonsløsning som er best kanskje. De mange fordeler med en oppvekst ute, burde oppveie noen av de ting man kanskje i utgangspunktet er litt skremt av. Eller hur?

La oss fortsette diskusjonen!

yorikiri

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Oct 2001
Vokste opp i: India - Shillong/Kotagiri
Innlegg: 77

Å VELGE SKOLER FOR NORDMENN I UTLANDET

Chiyonofuji har rett i at alle er barn av sin tid.
Forhåpentligvis går verden fremover også, når endringer og utvikling finner sted.

De personlige erfaringene fra flere tiår tilbake behøver ikke gjøre folk akterutseilte eller diskvalifisert for debatt om skolespørsmål, hvis bare dagens forhold også blir sammenholdt med dem. Derfor er det nyttig å få mange årganger skoleelever aktivt med i debattforumet her.
Kjempe bra om mange kan si noe om praktiske erfaringer de har gjort!
Da blir det interessant å se på mulige løsninger.

Som Chiyonofuji tror heller ikke jeg på én idealmodell. Til det fins alt for mange ulike hensyn å ta. Men valgene man gjør bør forklares, diskuteres og evalueres. Etterpåklokskapen vår vil kunne ha verdi for nye generasjoner, og kanskje avhjelpe medbragte frustrasjoner og fortrengte problem hos noen, fra levd liv.

Selv om Chiyonofuji sier han ikke kan peke på en idealmodell, kommer han med et interessant forsøk på det likevel: Kombinasjonen av internasjonal og norsk skole er kanskje det ideelle spør han!

Bra innspill. Absolutt verd å høre mer om!

Hva er særmerket og gevinster ved internasjonal skole? De er vel ofte drevet i amerikansk regi? Engelsk-språklige med vestlig orientering? Blir man internasjonalisert? Blir man ikke fargeblind for det? Hvordan koble det norske?
Håper noen kan berette om det, gjerne om egne erfaringer.

Mitt ”problem” er at jeg godt kunne tenkt meg å være noe annet enn norsk. Dermed lekte jeg tidlig med tanken om hva som hadde skjedd hvis jeg fikk gå på lokal skole i India under oppveksten. Ville det vært forferdelig å slå seg til der? Foreldrene mine var norske og så fortrinnsvis en fremtid for meg i Norge. Jeg har det slett ikke så verst her – men alternativet opptar meg likevel den dag i dag.

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Sep 2001
Vokste opp i: Japan
Innlegg: 59

Åpne eller Trange skolemiljøer

Tror det er riktig som Chiyo sier at norske skoler i regi av misjonene legges ned både fordi det er færre barnefamilier ute, at det koster mye, og at man har sett andre lsøninger som kanskje er like gode, for ikke å si bedre.

Tror også det er riktig at bildet er ganske sammensatt, og at vi som har gått på disse skolene, har ganske ulike erfaringer. Noen har vonde minner fra ensomme internat-netter, med en følelse av at misjonens arbeid er viktigere for foreldrene enn de selv er. Noen, kanskje særlig sett i ettertid, har fått en følelse av å ha vært i et trangt ghetto med liten forståele for verden utenfor skoleporten.

Jeg tror likevel at kritikken som slik kan være, og ofte har vært, helt berettiget, er avhengig ikke bare av opplevelsen der og da, men også av våre holdninger senere. Jeg tror videre at det er sant at både våre foreldre og misjonene var barn av sin tid, og dermed planla barns skolegang på en måte som vi idag ikke ville gjort. Men jeg tror ikke det er sant at de ikke tenkte på barnets beste. Det tror jeg faktisk de gjorde, selv om de i en del tilfeller kan ha oversett en del sider ved barns oppvekst, foreldrerelasjon osv. som vi idag har et mye sterkere fokus på.

Jeg tror også at mange av barna på de norske skolene, også de som bodde på internatene, har såpass gode minner fra den tiden at de ikke ville vært det foruten. Vennskap utviklet seg som har betyd mye også videre i voksen alder. Mange mener at deres selvstendighet og syn på omverden som de idag står for, har sin rot i nettopp denne barndomsopplevelsen.

Men det norske skole-miljøet ble ofte trangt, for trangt. Men det var også avhengig av de voksnes syn for å gjøre noe med det. Noen gjorde det, andre ikke. Noen var oppfinnsomme slik at barna ble eksponert for mye spennende i det land og kultur som de bodde. Andre gjorde mindre av det, og holdt seg til "det sikre". Og videre, blir tallet på barn svært lavt, så vil vennemiljøet også bli svært begrenset, og gjøre at barnas muligheter til utfoldelse blir sterkt redusert.

Kanskje vil en kombinasjon av et større internasjonalt skolemiljø med en norsk oppfølging enten hjemme eller i en slags desentralisert modell, være det beste mange steder idag. Vanskelig å si. Jeg tror det viktigste er de voksnes innstilling, slik at barna både får med seg de verdier det er å vokse opp nettopp der de vokser opp, samtidig som de bevarer en rimelig forbindelse til sitt "hjemland", slik at overgangen ikke blir for problematisk. Og da ligger det jo åpent for ulike løsninger, alt etter hva som er praktis og økonomisk mulig.

Andre synspunkter??

Why not?

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Nov 2004
Vokste opp i:
Innlegg: 2

Hva med hva vi selv krever av innvandrere?

En intressant diskusjon, noe jeg har tenkt på lenge, jeg også.
For min del "slapp" jeg å gå på den norske skolen, noko jeg er veldig glad for i ettertid. Heldigvis er ting blitt bedre slik at man gjerne ikke sender vekk barn nede i 7-års alderen vekk på skole.
For min del opplever jeg en viss arroganse i forhold til at foreldre er misjonerer i et land der de ikke kan sende barna til den lokale skolen fordi barna må lære seg norsk kultur og språk.
I misjonær miljøet ble foreldrene mine kritisert for å la oss gå på lokal skole, fordi de mente det ville ødelegge oss.
Det er en vanskelig situasjon man er i som foreldre, der å sende barna vekk på skole ikke er en løsning man ønsker, men samtidig vil at de skal bevare sin nasjonale identitet og ikke ha problemer med å flytte tilbake og komme inn i norsk skolesystem.
Men jeg ser problemer med at barn bli levende i getthoer som dere har kommentert det, uten å være del av samfunnet. Jeg besøkte en norsk skole for ikke så lenge siden, barna der visste nesten ingenting om nærmiljøet de bodde i. Jeg tror det ikke er lett å komme tilbake vært i et liksom Norge og møte det virkelige Norge. Og samtidig har man ikke vært en del av det samfunnet man har bodd i ute.
I Norge krever man av innvandrere at de blir intergrert, lærer språket og retter seg etter norske regler og normer.
Det gir kanskje noe å tenke på hvordan man ser på det å være nordmenn i utlandet. Vi krever intergrering av de som kommer hit, men nekter selv å være del av samfunnet vi reiser til.
Hva vil dere selv gjøre om dere skal bo i utlandet med barn?

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Oct 2001
Vokste opp i: India - Shillong/Kotagiri
Innlegg: 77

SKOLEVALG FØR OG NÅ.

Etter Maries innlegg finner jeg grunn til noen kommentarer.

Jeg har som henne reagert på det jeg opplevde som hvit arroganse i India.
Mine foreldres valg av Den norske skolen sto for meg som nedvurdering av lokal indisk skole. Norsk skoleledelse demonstrerte også arroganse etter min oppfatning, når de for eksempel. vraket musikkundervisning på indiske instrument med lokale utøvere. De gjennomførte derimot obligatorisk pianoundervisning ved engelske pedagoger for oss.

Skolevalg og skoleopplegg avspeiler gjerne holdninger.
At min holdning kan avvike fra mine foreldres, misjonsselskapenes og spesielle trossamfunns holdninger synes jeg skal være en legitim rett.
Jeg maktet ikke gjøre noe med det skolevalg som ble gjort for meg i barndommen.
Men som voksen person kan jeg med større tyngde vise uenighet og innta et annerledes standpunkt enn mitt ”opphav” hadde.

Mitt utgangspunkt i dag vil være å forsøke bo som folk flest i det område man flytter til, benytte lokalt skoletilbud, tilgjengelig helsevesen og delta i kultur og samfunnsliv.

Hvis de lokale forhold ikke kunne tilfredstille et familiært krav til noen lunde trygg og meningsfylt livsførsel, ville flytting ikke vært aktuelt.
Risiko ved oppholdet måtte gjennomdrøftes i familien. For min del ville jeg også vektlegge mulige gevinster.
Min erfaring fra egen oppvekst utenfor Norge, er at språk, kultur og sosiale ferdigheter
medbringes som en personlig ressurs og menneskelig berikelse gjennom livet. Det er slett ikke å forakte.

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Nov 2003
Vokste opp i: japan
Innlegg: 3

Jeg må bare få sagt at jeg ville aldri vært foruten min oppvekst på internatskolen!!
De vennskapsbåndene og minnene jeg har fått fra tiden på internatet er sammen med min store kjærlighet til oppvekstlandet blant de to viktigste faktorene i min barndom. Men jeg skjønner selvsagt at ikke alle har like positive opplevelser som meg, men som andre har skrevet her, så kommer det veldig ann på tiden man vokser opp i og hvilke voksenroller man hadde rundt seg, både lærere og foreldre. Det er viktig å bli intergrert i det landet man vokser opp i og få respekt for den kulturen man er i.
Samtidig som man på en eller annen måte "får inn" det nødvendigste av norskundervisning og norsk kultur, slik at overgangen blir best mulig. Men tror ikke det er like vanskelig å være annerledes i norge dag i forhold til for mange år siden. Nå er det mange som ulike bakgrunner og det norske samfunnet er mere åpne enn de var tidligere.
Synes det blir uheldig hvis man skal overfokuser på overgangen til norge, og glemme å ta del i den kulturen man er i.
Det viktigste må jo være at barna som vokser opp i de forskjellige landene har det bra der de er, og at de har et miljø som de trives i, enten det er lokalt, internationalt eller norsk. Synes det ofte kan bli enten eller. Enten at man bor på internatskole og ingen kontakt med omverden eller bare lokalt og synes alt som har med internatliv er feil. Man må jo huske på at alle barn er individer og har forskjellige behov, derfor tror jeg ikke det finnes noen fasitløsning. Men at foreldre og arbeidsgiver sammen med tett oppfølging av barnet, finne en løsning som passer ....kanskje?
Det viktigste tror jeg er at barnet har et mijø, (som ikke er altfor lite) som det trives i, og hvor det i tillegg til den faglige skole-delen også får kunnskap om og blir intergrert i landet man vokser opp i.
Men selvom jeg synes det er veldig trist at dagens misjonærbarn går glipp av den opplevelsen det er å vokse opp på en internatskole, så er jeg forsåvidt enig i at en blanding av et større internasjonalt miljø og en norsk oppfølging høres ut som en god løsning i forhold til slik situasjonen er i dag.

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Oct 2001
Vokste opp i: India - Shillong/Kotagiri
Innlegg: 77

Noen som har gått på internasjonal skole?

Hva er særmerke og gevinster ved slik skole? Har noen erfart det?
Ville vært interessant å lese om.
Er dette eksklusive skoler med god økonomi og rike på resurser? Betyr det at de er dyre å gå på også, finansiert gjennom års eller semesteravgifter? Spesiell pedagogikk der? Høyt faglig nivå hos lærere? Hvordan er fag vektlagt?
Hvilke miljømessige, kulturelle og sosiale stimuli gir disse skolene? Er de utadvendte og åpne? Har de bredt tilbud om fritidsaktiviteter, idrett, teater, musikk, film etc. enten på skolens område eller i nærmiljø.
Gir sammensatt nasjonalitet spesielle stimuli? Foregår kommunikasjon og undervisning på engelsk? Hvordan er internat organisert?

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Jan 2005
Vokste opp i:
Innlegg: 1

DNS i Kathmandu?

Hallo, hallo til andre norøtter, eller hva det heter (på svensk blir det vel morötter :0)
Jeg leste med stor interesse oppslaget i Vårt Land om internatskolene.
Er det noen, som vet, om DNS i Kathmandu fortsat er i funksjon?
Jeg gikk der i tidenes morgen og var på besøk for to år siden. Da fikk jeg vite, at skolen skulle stenges et halvt år senere. Skolen har også en hjemmeside, men jeg har glemt adressen og ville være svært fornøyd, om noen kunne sende den (uanset om skolen fortsat eksisterer).
Desuten har jeg endel fotos fra skolen (årgang 1978-81), som jeg kunne tenke meg å laste opp til Norut-siden, om det har interesse.
Ciao (burde jo hete chai) /t

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Jan 2005
Vokste opp i:
Innlegg: 1

Pros and cons med internasjonale skoler

Først må jeg si hei til Torsten - vi har tydeligvis sittet og lest denne debatten helt parallelt! Godt nytt år til deg - og til alle andre lesere av NORUTnett! Det er en spesiell inngang til det nye året i år. Mange av oss kjenner en spesiell nærhet til det som skjedde i Sør-Asia fordi de strendene var en del av vår barndom og vi lurer på om det er noen vi kjente som har blitt rammet.

Så til debatten - til Torsten - jeg er ikke helt sikker på hvordan det organiseres i Nepal nå, men jeg vet at det ikke er internat i hvertfall.

Så til spørsmålet om internasjonale skolen. Du har mange spørsmål, Andreas. Og det generelle svaret er at det varierer veldig fra sted til sted mht. faglighet, nærheten til den lokale kulturen, diversiteten av internasjonal representasjon, eksklusivitet etc.

Selv har jeg gått på internasjonale skoler både i Zambia og på Sri Lanka. Den gang jeg gikk der (slutten av 70-årene, beg. av 80-årnen) var det kun en eller to internasjonale skoler å velge mellom. I dag vet jeg at det er flere skoler å velge mellom som nettopp har forskjellig profil mht. eksklusivitet og faglig profil. Det som vel er ganske sikkert er at det koster penger og dette uansett vil ha internasjonale aktører og lokal middel-/overklassen som målgruppe.

Men i forhold til hva vi trenger å ha med oss for å kunne bli trygge individer i voksenlivet vårt, så er det interessant å tenke på definisjonen på TCK (Third Cultural Kid) - ikke helt en del av den kulturen dine foreldre er fra, eller fra den kulturen du er vokst opp i, men mer til felles med de som har en tilsvarende bakgrunn. Dvs. store deler av de som går på internasjonale skoler deler din bakgrunn. Internat skoler er ofte mye snevrere kulturmessig som flere har sagt tidligere. Selv har jeg erfaring med begge deler. Og er også av de som er veldig takknemlig for mine år på internat!

Ulempen med å ha internasjonalskole bakgrunn er selvsagt at det kan være vanskelig å holde kontakt med medelever. Men i dagens cyberspace verden og ikke minst med enda mer beviste foreldre, så går det kanskje lettere.

Apropos det må jeg også nevne Nettskolen som en viktig nyskapning på denne arenaen!

Jeg tror generelt at det er av stor betydning når vi diskuterer dette at vi som flere har sagt er klar på hvilken tidsepoke vi snakker om. Vi kan være kritiske til det vi selv har opplevd, men så er det også slik at man har tatt lærdom og har beveget seg fremover. Men så er det altså viktig å hele tiden vurdere de nye konsekvensene av nye valg. Det er dette som gjør det så vanskelig å være foreldre.

Men er det noen som kan si litt om de nye formene for skoler som finnes i dag. Kanskje kunne vi sendt stafettpinnen til andre vi kjenner som har andre erfaringer som de kunne delt her! Vi kan jo alle sende stafettpinner litt her og der!

****

Så til reklamen

NORUTs Landskonferanse 1.-3. april i år! [B][SIZE=4]
Se forsiden for mer informasjon! Send en mail om du ønsker mer informasjon!

Vi sees der, Torsten?!

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Jan 2004
Vokste opp i: Botswana, Bangladesh, Nepal
Innlegg: 6

Skoler??

Jeg har gått på DNS i Kathmandu og var ikke misjonsbarn, men ble "sendt" dit pga. tidligere å ha gått på internasjonal skole og valget var å få norsk eksamen. Dette var på 80 tallet og som flere har sagt i denne debatten har tidene forandret seg. Den gangen var det kun brev.
Jeg føler meg litt to delt i debatten internat skole, jeg ville aldri vært foruten de båndene og de vennskapene jeg har etter årene der, men på en annen side på bekostning av hva? Savnet etter foreldre, ikke være en del av deres liv ute. Mangel på forståelse av å være annerledes. Ved å gå på kristen internat skole var det enda en ting som var annerledes med meg. Ikke var foreldrene mine misjonærer og hos foreldrene mine var jeg ikke en del av det internasjonale miljøet.
Da jeg senere reiste ut med egne barn var jeg ikke i tvil om at de skulle gå på internasjonal skole. Heldigvis hadde vi mange å velge imellom og valget var enkelt mellom amerikansk curriculum eller internasjonalt. Det internasjonale/engelske er mer likt vårt system . Skolen hadde en meget høy standard og den dag i dag 4 år senere har barna fordel i enkelte fag. Vi organiserte oss med norsk skole en gang pr. uke hvor vi (støttet av staten) fordelte barna aldersmessig mellom oss. Dette fungerte veldig bra.
Vi reiste hjem med en felles erfaring hvor jeg spesielt var meget delaktig i barnas hverdag på skolen. Barna syns skole oppholdet var en veldig positiv erfaring som de gjerne vil gjenta.

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Oct 2001
Vokste opp i: India - Shillong/Kotagiri
Innlegg: 77

Gode råd om skolevalg?

Interessant å lese erfaringer og merknader om skole, fra Heidi og Marianne.
Debatten demonstrerer at man har mange hensyn å ta når valg skal gjøres for og med skolebarn i en familie.
Det er bra om flere alternativ finnes, og at barns reaksjoner på valg som er gjort etterprøves og revurderes løpende, tror jeg.

En verden i utvikling må satse på skole. Og å trekke lærdom av kritiske røster eller andres eksempel er viktig for utviklingen innen skole og utdanning.
Norsk skole behøver slett ikke være den beste, for nordmenn, i enhver sammenheng heller?
En informativ trykksak fra Norut angående skolevalg kunne kanskje utarbeides på grunnlag av erfaringer som er gjort over tid, og oppdateres i forhold dagens muligheter? Det kunne kanskje være av interesse for norske familier som søker seg utenlands i tidsbestemte oppdrag.

Det finnes dessuten norske barn som sendes utenlands på skole i dag, av sine innvandrerforeldre. Disse foreldrene bør også være åpne og lydhøre for barnas reaksjoner, og utfordres på valgene de gjør for dem. Jeg har sett at Aftenposten berører temaet sporadisk. Problemet vedkommer kanskje ikke Norut direkte, ettersom den kategorien norske barn ikke er rekruttert som medlemmer hos oss?

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget

Registrert: Jan 2004
Vokste opp i: Botswana, Bangladesh, Nepal
Innlegg: 6

Skole debatten kan vi fortsette med i det uendelige og JA vi skulle så gjerne ha bidrat med materiale her i Norut, men så var det det med ressurser og muligheten for å jobbe aktivt med alt det vi vil.

Det er så mange som bidrar med så mye og Norut er nå en levende organisasjon som får gjort litt av hvert selv med små ressurser og vi må bare fortsette med det alle sammen. Så får vi kanskje til alt vi ønsker en dag. Det er veldig viktig i dagens sammensatte samfunn at vi også ser litt utover og berører nettopp den problematikken som andreas trekker frem. Det er så mange flere som bor og går på skole utenlands i dag, for kortere eller lengre perioder og disse må ikke glemmes.
Fortsett engasjementet alle sammen. :)

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget