Registrert: Oct 2004
Vokste opp i: Sovjet, Irak, Spania, Norge
Innlegg: 2

Flerkulturell oppvekst - TCKs og innvandrere del 2

....fortsettelsen av undertegnedes forrige innlegg:


Tilhørighet
Marianne Bach Volle (36), nestleder i styret til Norut, gikk på internatskole i Nepal sammen Heidi. Hun bodde i Bangladesh og Botswana med foreldrene.

Tilhørigheten til det norske, for eksempel gjennom 17. mai og bunaden, har vært viktig.

- Språket, et norsk pass og at jeg er født i Norge av norske foreldre har bidratt til følelsen av tilhørighet til Norge. Jeg liker å være i Asia, men føler liten tilhørighet til folket. Afrika er som en rosa sky fra barndommen. Hjemlandet er Norge.

Hun er klar på at andre kulturer har bidratt mye til hvordan hun har utviklet seg:

- Det er naturlig for meg å omgås forskjellige folk, om det er en norsk bonde eller en med annen kulturell bakgrunn. Jeg trives i internasjonale miljøer og er fleksibel. I arbeidsmiljøet føler jeg at bakgrunnen min gjør meg mer positiv og imøtekommende – men det kan være vanskelig å skille mellom hva som er personlighet og hva som skyldes oppveksten. Flyttingen fra sted til sted har kanskje også bidratt til at jeg forholder meg mer aktivt til kultur enn om jeg hadde bodd i Norge.

- Foreldre må skjønne at barna trenger å være del av kulturen til omgivelsene de vokser opp i, legger hun vekt på.

Oppveksten blant andre kulturer har gjort henne tilpasningsdyktig, opplever Marianne.
Hun kjenner allikevel følelsen av å stå uten innpass. Da hun kom til Norge som ungdom og begynte på skolen møtte hun et miljø preget av koder som måtte kjennes. En skulle være lik de andre. Marianne følte seg annerledes og ville noe annet. Da kunne det å tilpasse seg være vanskelig.
Internasjonal kultur
Hennes erfaring er at internasjonale skolemiljøer ofte har større takhøyde for forskjeller.

- Som voksen har jeg bodd to år i Shanghai hvor jeg var med som mor og ledsager. Overgangen var stor i starten, men det gikk over. Som mor fikk jeg kontakt med det internasjonale miljøet ved skolen barna gikk på - det krever en viss oppfølging når barna er med. Vi opplevde nasjonaldagsfeiringer og høytidskultur fra andre land, noe jeg satte stor pris på. Alle tradisjoner var representert. Sånn blir barna tidligere mer åpne og lærer at alle er forskjellige. Mine to sønner, som nå er i tenårene, har sagt at de gjerne vil ut igjen, sier Marianne, og er så vidt inne på et følsomt område: oppfatningen av at en skal forsiktig med å flytte med ungdom i en sårbar alder.

Det er rastløsheten og den kriblende følelsen av å ville ut er som stadig er der, som har bidratt til at Marianne har altså selv flyttet med barn til utlandet etter at hun ble voksen.Tilhørigheten til Norge er mer knyttet til følelsene enn til bestemte steder i landet. Det landet hun forholder seg mest til utenfor Norge i dag er Kina. Kulturen som har fulgt henne mest er allikevel den internasjonale.

- Jeg lærte det kinesiske folket bedre å kjenne blant annet gjennom å lese historien deres. Men i det store og hele følte jeg meg mer som del av en slags internasjonal kultur – som jeg synes er veldig spesiell - enn del av den kinesiske, sier Marianne, og fortsetter:

- Shanghai er en smeltedigel av mennesker fra forskjellige land og områder. Språket vi snakket var engelsk, men bare en liten del hadde det som morsmål. Jeg synes det kan være vanskelig å være meg selv i en sånn situasjon, for eksempel når det kommer til humor. Men det er lett å komme i kontakt med folk, og mange er vant til stadig utskifting av mennesker i nærmiljøet. Jeg tror de som jobber kommer mer i kontakt med den lokale kulturen.

Som TCKere tror hun at også de med innvandrerbakgrunn er seg mer bevisst kulturen de lever i enn mange andre nordmenn, med pendlingen mellom foreldrenes bakgrunn og det norske samfunnet.

Etnisk dans i Norge

På Grønland og Vestli i Oslo holder Damini House of Culture til med undervisning. Nylig skiftet de navn fra Indisk Dans og Kultursenter (IDK). Damini står for Dance, Art, Music International Institute. Ved å utvide virksomheten vil de gi flere muligheten til et forum hvor deres identitet kan fremheves. De indiske elevene er fortsatt hovedgruppen og teller i dag rundt 70 i alderen 6 – 30 år.

Richa Chandra (27), datter av Shikha Chandra som var blant grunnleggerne av IDK i 1986, sitter i administrasjonen. Hun forteller at mange av de som får undervisning på senteret er i pubertetsalderen, og er usikre på egen identitet.

- Det å skulle forholde seg til to kulturer kan være tøft. De har norske venner med visse forventninger, og mange er opptatt av for eksempel gutter og kjærester, noe som for indere først kan være aktuelt å forholde seg til når de skal gifte seg. Noen gir uttrykk for at de har flere masker. Ungdommenes egne ønsker kan være helt forskjellige fra foreldrenes og det indiske samfunnets ønsker. Vi kan prøve å veilede elevene i å finne en middelvei. Men de må ta sine egne avgjørelser. Noen vil i perioder kanskje bare være ”norske” eller bare ”indiske” – det i seg selv kan gi et pusterom.

Identitetskapende
Ved siden av klasser i blant annet indisk dans, sang og tabla, har Damini House of Culture prosjekter der for eksempel forskjellige danseuttrykk møtes. Ungdom kan møte ungdom med en annen bakgrunn enn deres egen, mens de lærer både indisk og moderne dans og hip hop. Richa mener at gjennom dansen kommer både likheter og ulikheter fram. At kulturen virker som et medium for felles interesser. Følelsen av å være alene blir mindre, både blant venner og familie.

- Vi får tilbakemeldinger om at de unge får mer respekt for foreldrene når de forstår bakgrunnen deres bedre. De ser kulturen og religionen fra et annet perspektiv og det blir en mer åpen dialog i hjemmet. Det er flest jenter i tenårene som danser, og noen gutter som spiller tabla. Jeg vet ellers at mange indiske gutter er med i indiske sportsklubber. Der kan de delta i typiske indiske idretter som cricket og hockeyspill. Noe av den samme kulturelle erfaringen får de der.

- Flere føler seg også tryggere med nordmenn når de vet mer om sin egen kultur. Mange nordmenn er dessuten interessert i å vite mer om andre skikker. Når man er stolt av sitt eget er det lettere å akseptere det andre har med seg. Det gjelder hele tiden å finne sin egen balansegang.

Richa føler at det indiske og norske utgjør like store deler av henne. I hverdagen tenker hun lite over om hun forholder seg til den ene eller andre kulturen. Hun har blitt voksen og funnet seg selv og den balansegangen hun ønsker. Men hun har erfart at dansen og kunnskap om opphavslandet har bidratt til å gjøre ungdomstiden lettere. Hun har danset siden hun var fem, og som hun sier:

Kultur skapes hele tiden
- Dansen har bidratt til å forme meg til den jeg er. I indisk dans ligger mye kunnskap om religion og tradisjoner. Når andre begynte å gå ut og feste og jeg ble holdt igjen av mine foreldre bidro erfaringene fra dansen til at jeg lettere aksepterte deres bestemmelser, og lot være å gjøre opprør. I India er det viktig å respektere de eldre.
- Vi mener at alle har et energifelt rundt seg som blir påvirket av det livet en lever. Det er for eksempel vanlig å ta på bena til de voksne. På denne måten viser en respekt for de erfaringene de har gjort. De voksne tar på hodet til barn og vil således dele av sin livskunnskap og gi dem velsignelse. Gestene finnes også i danser, forklarer hun.

- Jeg følte jeg fikk en bra oppdragelse, men til tider lite veiledning fra voksne i tenårene. Da hjalp dansen meg. I dag er jeg troende hindu og gift med en nordmann. Jeg er heldig; ved å velge ut det beste av normer fra henholdsvis den norske og indiske kulturen får jeg levd ut meg selv og skape en ny kultur, sier Richa.

Richa: ”For Kultur er noe som blir skapt hver dag, gjennom nye mennesker. Det er dette jeg prøver å få jentene mine til å gjøre.”



Organisasjonene nevnt finnes på

www.afrikanyouth.org
www.norut.org
www.damini.org Kari Mugaas mai-okt 2004

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget