Registrert: Sep 2001
Vokste opp i: Kamerun, Norge og Tanzania
Innlegg: 147

Bortelaget av dagbladet

DET HENDER DE kommer og tar på meg, som om jeg var noe rart, sier Sondre Gamst Kristoffersen (9). Lysluggen fra Norge er misjonærsønn, opprinnelig fra Finnsnes i Troms og har bodd halve livet utenlands. Først i Frankrike. Så i Elfenbenskysten, hvor familien etter tre og et halvt år måtte rømme det borgerkrigsherjede landet på grunn av opptøyer. Etter noen måneder i Finnsnes, der de rakk å kjøpe seg hus, ble det høsten 2004 bestemt at Norsk Luthersk Misjonssambands Vest-Afrika-kontor midlertidig skulle flyttes til nabolandet Mali. Sondres pappa, misjonær Edgar Gamst Kristoffersen (34), sa seg villig til å lede kontoret i Malis hovedstad Bamako. Nok en gang ble kona Liv-Aase (33) og de fem barna med på flyttelasset.
Det var ingen jubel i familien over å reise ned igjen, sier Edgar. Det er tidlig ettermiddag i Bamako. Sola står høyt på himmelen over millionbyen som på grunn av en bebyggelse bestående av hytter og skur kalles «verdens største landsby». Bare noen få gater er asfaltert. I en veistubb i den litt mer urbane bydelen Hippodrome, stikker Sondre og hans like blonde søsken – Kristine
(12), Andreas (10), Eirik (6) og Helene (3) – seg ut fra gatas mørkhudete fotballsparkere.

SØSKENFLOKKEN ER DET den amerikanske antropologen Ruth Hill Useem i 1960 lanserte som trekulturelle barn, eller TCK-ere. TCK-ere er, ifølge Hill Useem, barn som vokser opp i utlandet fordi foreldrene er midlertidig utplassert som misjonærer, militære, diplomater eller forretningsfolk. Og hun kaller barna trekulturelle fordi de ikke bare bringer med seg kulturen fra fødelandet og landet de bor i. – Hill Useem påpekte at de også tilhører en subkultur som har noe felles enten det er en australier som vokser opp i Japan, eller en nordmann som vokser opp i Mali, sier Bjarte Øen (29). Han har selv bakgrunn som misjonærbarn i Kamerun og har nettopp levert sin hovedfagsoppgave i teologi med trekulturelle barn som tema. Eller globale nomader, som de også kalles. – Hva er felles for barn med slik oppvekst? – Antropologisk blir de gjerne beskrevet som fleksible og tilpasningsdyktige. De er gode observatører, og har tilegnet seg et utvidet verdensbilde. De har stor erfaringsbank og en adressebok på størrelse med telefonkatalogen. De fleste kommer fort i dypere kontakt med fremmede og har stor evne til empati, sier Øen. – Det høres ut som en mennesketype for framtida? Hva er ulempene? – Manglende forankring kan føre til at noen blir rastløse og rotløse. Det er lett å føle seg annerledes. Noen har vanskelig for å knytte seg til venner og kjærester fordi de er vant til at et hei alltid følges av et farvel, sier Øen. – Har du selv erfart at TCK-ere har en egen kultur? – Absolutt. TCK-ere som møtes har en egen samforståelse. I oppgaven min dybdeintervjuet jeg seks informanter. Da jeg ba dem fortelle om sine minner, nå åpnet det for et skred av historier som de lengtet etter å fortelle. En TCK-er som vender hjem, mangler et interessert publikum, sier Øen, av bitter erfaring: Da han kom hjem til Stavanger som 11-åring og ville fortelle sine nye klassekamerater om Afrika, ba læreren den nye gutten slutte å skrøne. Dette opplevde han som en brutal avvisning. Øen anbefaler TCK-ere og deres foreldre å ta kontakt med Norut, et kontaktsenter for nordmenn med utenlandsoppvekst, for å få gode råd. Øen, som selv sitter i fagutvalget for NORUT, understreker at TCK-ere har spesielle forutsetninger i en verden med økt globalisering.

DET ER KJEKT å bo i Afrika, men jeg vil aller helst bo i Norge, sier Kristine Gamst Kristoffersen (12). – Kristine savner både venner og familie. Guttene er tett i alder og leker godt sammen. Det er storesøster som blir mest ensom, selv om hun henger mye sammen med meg, sier Liv-Aase Gamst Kristoffersen. Når Magasinet er på besøk, er det få dager til venninnen Camilla kommer til Bamako på to ukers besøk. – Det gleder jeg meg skikkelig til, sier Kristine. – Hva skal du vise venninnen din? – Vi skal gå på markedet, det er veldig morsomt, og så skal vi bade i bassenget. Misjonærfamiliens naboer snakker bambera. Det gjør kommunikasjonen vanskelig. Bare Andreas spiller av og til ball med de andre guttene i gata. Sondre og Eirik liker dårlig å bli beglodd av de afrikanske barna, men av og til er de med storebror i gata. Som oftest har de så mye skolearbeid at det ikke er mye tid til lek. Hver morgen kjører foreldrene barna på skolen «Les Petits Genies», som er en privat malisk-belgiskkanadisk Montessori-skole med elever fra Mali og flere europeiske land. Om ettermiddagen henter de dem igjen. Bamako har store avstander, så en del av hverdagen består i å frakte barn hit og dit på støvete og humpete veier. Undervisningsspråket er fransk. Hjemme snakker familien norsk, og skolebarna lærer også engelsk. – Det er et fransk skoleopplegg og mye arbeid, forsikrer moren. – På mange måter er det mer lettvint å bo her med fem barn enn i Norge. Det er ikke så mange fritidsaktiviteter her.
IFØLGE NORUT ER DET spesielt viktig å forberede barna ved utreise og hjemreise. Da vil de ha et stort behov for tilrettelegging, veiledning og oppfølging. Misjonærdatter Ingun M. Brustugun (35) er født og oppvokst i Nepal. Hun er psykolog og i likhet med Øen med i fagutvalget for NORUT. – Mens voksne kan sortere inntrykk ut fra bakgrunnen sin, blir barn utsatt for sosialisering til flere kulturer på en gang. Barn gjør sine erfaringer før de spør hvordan ting henger sammen, og plukker litt her og litt der av normer og skikker. Dette kan gjøre dem

IFØLGE NORUT ER DET spesielt viktig å forberede barna ved utreise og hjemreise. Da vil de ha et stort behov for tilrettelegging, veiledning og oppfølging. Misjonærdatter Ingun M. Brustugun (35) er født og oppvokst i Nepal. Hun er psykolog og i likhet med Øen med i fagutvalget for NORUT. Mens voksne kan sortere inntrykk ut fra bakgrunnen sin, blir barn utsatt for sosialisering til flere kulturer på en gang. Barn gjør sine erfaringer før de spør hvordan ting henger sammen, og plukker litt her og litt der av normer og skikker. Dette kan gjøre dem peker Norut i brosjyren «Du har fått en ny elev». Vi anbefaler at man skaper en fadderordning for den nye eleven, sier Ingun Brustugun. Det kan være en jevnaldrende venn eller slektningsom guider den hjemvendte. Dette er særlig viktig i puberteten, en periode der man nødig vil skille seg ut. En TCK-er har mange hull i oppvekstkulturen og kan lett føle seg ensom og usikker. Selv kom Brustugun til Norge fra Katmandu i sjette klasse. Til da hadde hun bare vært hjemme på få og korte opphold. Norsk Barne-TV var et totalt ukjent område. Jeg har fått høre at jeg er midt i Pompel & Piltgenerasjonen. Det hjalp ikke når jeg ikke visste hvem Pompel og Pilt var. Jeg manglet mange av referansene til klassekameratene mine, sier Brustugun. Hun anbefaler familier som skal på utenlandsopphold å ta med videoer, filmer, bøker og musikk for å dekke opp den norske barnekulturen. Kan du tenke deg å ta med familien å bo i utlandet selv? Tanken er ikke fremmed. Jeg vil ikke skape noe inntrykk av at utenlandsk oppvekst er noe skummelt. Men det stiller ekstra krav til foreldrene. Selv er jeg nokså klar på at barna først skal ha slått rot ett sted før vi eventuelt bringer inn en ny kultur, sier hun.
BJARTE ØEN OG BROREN hans var de eneste hvite guttene i gata i landsbyen Meng i Kamerun. Bjarte gikk på en norsk skole i Ngaoundere og lærte fransk ved siden av engelsk og norsk. Han behersket også det lokale språket. Hjemkomsten var frustrerende, det var mange koder og uttrykk i den norske ungdomskulturen han ikke forsto. I flere år gikk han rundt og sa: Gi meg en flybillett og jeg drar tilbake på dagen. Ti år etter dro han tilbake. Til hjembyen sin i Afrika. Det ble ikke helt som han hadde forestilt seg. Alt var så mye mindre. Jeg var blitt 40 cm høyere, likevel ble jeg gjenkjent på gata. Yappa, Yappa, ropte de til meg. Det var kallenavnet mitt. Ble du skuffet? Ikke skuffet, mer overrasket. Man har et glorifisert bilde og glemmer alt det negative. Ideelt sett bør man ha med seg en med liknende erfaring som mankan dele refleksjoner og følelser med. Jeg var så heldig at jeg hadde mulighet til å reise sammen med en barndomsvenn fra tida i Kamerun.

EN UNDERSØKELSE fra USA, utført av Ruth Hill Useem og Ann Baker Cottrell, konkluderte med at de trekulturelle barna i større grad enn andre velger en akademisk utdannelse. Sannsyn-ligheten for at de tar en universitetsgrad er fire ganger større, sier undersøkelsen, som bygger på svar fra 700 trekulturelle barn. Med universitetsfag som sosialantropologi, ulandsstudier og teologi tenker Bjarte på ei framtid som lektor: Jeg kan godt tenke meg å jobbe med bistand, sier 29-åringen.
Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (42) har bakgrunn som misjonærbarn i Afrika. En slik oppvekst gir en spesiell kompetanse til å tilpasse seg ulike kulturer og nye situasjoner raskt, ved siden av språkkompetanse, selvfølgelig, sier Frafjord Johnson, som var sju år da hun flyttet fra Tanzania og hjem til Norge. Jeg var gammel nok til å ha en snev av fremmedgjorthet, og fremdeles betegner jeg meg selv som en nomade. Men det er overveiende de positive sidene ved utenlandsoppholdet som har preget meg og mange jeg kjenner med liknende bakgrunn.

DET ER BLITT KVELD hos misjonærfamilien i Bamako. Kristine setter seg til PC-en og smugtitter på TVserien «Friends» før hun går i gang med skolearbeidet. I dag skal hun skrive stil, men det er litt vanskelig å skrive norsk. Dessuten skal hun sende e-mail til Camilla og fortelle at hun gleder seg til de møtes. En liten katt som har flyttet inn, går fra fang til fang. Edgar innrømmer at både han og Liv-Aase innerst inne har mest lyst til å fortsette arbeidet i Mali. De har likevel innsett at de har kommet til et punkt der barnas behov må komme først. Nå er de på jakt etter jobber hjemme, fortrinnsvis i Finnsnes: I sommer går periodeavtalen vår ut. Da flytter vi hjem. Det passer for Kristine, som begynner på ungdomsskolen til høsten. Det er jeg kjempeglad for. Jeg vil helst bo i Norge, selv om jeg liker meg godt i Afrika, sier Kristine. Edgar har likevel ikke gitt helt slipp på misjonsdrømmen:Vi forlater Afrika med blandede følelser. En dag setter vi ganske sikkert kurs for Afrika igjen. Når du har fått denne kulturen under huden, er du fanget.

Kontakt forumansvarlig vedrørende dette innlegget